N E V R O P A

slipp følelsene dine ut sa hun
hva med å slippe dine inn tenkte han

hvorfor
ser du ikke
mine usynlige
arr?

holder pusten
tegner verdenskart og pillebrett
i miniatyr på ryggen din

gjemmer meg bak det gamle skuret
leker med kniver
de danser
slår kolbøtter og piruetter

sitter der i timesvis
maler gresset rødt
og
bleker hud

det var ikke meningen at barna skulle finne meg
tror jeg
barn vet jo knapt forskjellen
på arterier og røde lisser

For det var nettopp der vi kom gående
Rett etter stengetid
Eller var det rett før
Det er vel neppe noen som husker det
Viktig er det antakeligvis uansett ikke

Hylte og skrek
Se på meg
Se på meg
Se på meg og min store piss
Men gatene snakket også
De sa
Se deg om
Vi vet
For vi har alltid vært her
Og her kommer vi alltid til å være
Vi vet alt vi trenger å vite
Om dette
Men vi kommer aldri til å flytte oss
Sa gatene
…
Og de sang så vakkert
for de skulle nemlig ingen sted
så de sang
Ø

- Hallgeir Brendamo

Anonymous asked: Var är ni nu?

På sett og vis så er vi her fortsatt, desverre så ble forspranget vi hadde på livet sakte spist opp. En rekke episoder, hendelser, følelser og tilfeldigheter førte til sykehus, pågående behandlinger og ‘dårlige vibber’. Nå kjemper vi oss tilbake. Samtidig så ryker det av pennen. Det skrives mye. Tiden vil vise om det er verdt å publisere. Vi kommer uansett tilbake nå som våren snart er over oss, Nevropa faller aldri.

har begynt
å planlegge andres begravelser
og tar meg noen friheter

skriver nekrologen på handlelister
kjøper kiste på kassakreditt

russiske kor skal synge Das Lied der Deutschen
og det skal danses koreanske dødsvalser

kirkerommet skal brytes ned med gotiske salmer
og fylles med aske

presten skal ta ansvar for tungetale
og spredning av sykdommer

roser av frykt og angst skal utdeles av blomsterpiker uten grenser

kisten skal ikke bæres, men brennes
av små barn og dårlige fedre

OG

når vi endelig trår ut i mørket
skal stjernene falle fra himmelen
som et tegn på bedre tider

- Pedro P. Pedersen

Jeg ble satt til live når øst-europa, jernteppet fortsatt var en haglende fryktmonsun i den okkuperende bevisstheten, de tilstander av brister og allmenne bekymringers usannheter som var førende på våre foreldres psykiske gust og den beslektet oss; vi, de små barna, med slummen de kaller depresjon og høljen av angst.

I føn spilte vi fotball. Vi syklet om kapp. Min far sto ofte plenvis i en halo av sollys som tegnet ham større enn det han var figurativt der han med et hygrometer som den smålige meterologen han var, snakket meningsløst ut i de varme luftstrømmene, målte dem og deres språk.

Et kumulus av problemer, skapt av foresatte, skvalte seg inn i livet mitt til eldre jeg ble. Jeg så ikke blindskjærene. Alt var en dim statistikk av riktig eller unntaksmessig smerte. Jeg dreit på meg. Isolerte meg. Satt i en tom leilighet uten diker i hodet og slet meg selv til kramper, gynekologiske ønskedrømmer og frådet innvendig i et forpult galleri hvis tema skulle være dødsfall, lysbildeshow paraderende gjennom netthinnen min, blant gladiousen som omringet meg rundt kleppen hvor jeg ofte tuslet ut til for å tenke meg til gråt.
Rundt det trøskete treverket der jeg subbet med ankler, tær og nerver, gjaldt det å tåle raske hjerteslag, frysninger over hud; eskalerende.

Jeg dro utenlands.
Det skulle jeg aldri gjort. For her nede…her fikk jeg føle det.

Det vites om et kadavereskt sted kalt “De Nausse”. Jeg hadde kun hørt historier. det er et ukjent, mennesker flest her omkring tenkte kun på sine vingårder, sine familier, gud og jesu nåde. Vi treffer på hverandre nede i landsbyen. På brosteinene står vi og snakker. Det er loff og vin og stek i handleposene våre samt de nydeligste tomater, smiler i solen og tørker svette. setter oss sammen, krangler vennlig over espressoene og drikker vin på kveldene.

Men jeg var en gang i De Nausse. Jeg kunne ikke si det til noen, men den tilstand som fordrer slik frykt var ikke lengre en del av meg etter min visitt til stedet. Ikke en gang søsteren min hjemme i Norge fikk vite om hvor og hva jeg hadde gjort. Jeg kom over tempelet i De Nausse-passet ufrivillig, midt på natten, kjærlighetssyk over Julia, den bipolare servitrisen ved Caféen; som hadde lurt meg opp i stry og lagt sin elskov på en annen mann bak min rygg. Helt til hun valgte å presentere ham en sen kveld, da jeg både hadde drukket for mye og svelget altfor mange sterke piller, som den nyvalgte troféen mens jeg var å vrake, å kaste vekk, å bli kvitt med meg.

I denne kjærlighetssorgen gikk jeg full og rar hjem fra plazaen hvor vi hadde møtes og da ble jeg revet vekk av to hvitkledde menn, plassert i en bil og kjørt vekk.

Når vi ankom De Nausse møtte jeg Clerio, en kappekledd og radmager figur som visste vel over min situasjon og hva Julia hadde gjort mot meg, førte meg inn i Imprezzioen og viet meg. En serie ritualer så fulgte. Geiter ble slaktet foran øynene mine og jeg ble omdøpt som en ny type kreasjon menneske i dets blod. Deretter ble jeg forvist til mitt værelse, et kammer bestående av en seng, et alter, skrifter og flasker på flasker med en seigaktig men flytende drikk og hver gang man drakk av dette ble man beruset på en utrolig måte, guder og deres tjener fløt igjennom tapeten og inn i hjerte og hode og det styrket mine muskler og lot min intelligens, min hukommelse, min evne til logikk, fysikk og kunnskaper til matematikk sterkt forhøynet. I dagene etter at flaskene var tomme og de andre brødrene ved De Nausse lot meg gå fritt, skapte jeg barn ut av jord og skitt og smuss, bygde staller og vindmøller og smelteverksted ut av støv, sølvsmykker ut av eikebark.

Når jeg kom tilbake, da de ordinerte meg som en av tjenerne av Naussus va,r jeg et menneske med evnene til en guddommelighet. Jeg samlet landsbyens innbyggere. De var skrekkslagne men samtidig fulle av fryd og jeg omformet dem alle i mitt bilde. Palass og tempel reste seg der det gamle grønnsaksmarkedet pleide å være. Bilene ble omforvandlet til flyvende objekter av elektromagnetikk. Julia ble serievoldtatt og drept av Golemer jeg hadde manet opp om natten.
Politikammerset ble en festning bevoktet av temmede kjøterfugler og praetonsoldater.

Men når nettene gikk da gråt jeg over menneskeheten. Jeg gråt like bak Jupiter og videre utover, lysår fra planeten. Jeg husket et bilde min mor malte når jeg var åtte år. Et landskapsmaleri bestående av brennende fedre og deres sønner og jeg visste at hennes profetier skulle fullbyrdes da jeg våknet til på et hotellrom i Paris og senere på metroen- og emigrerte hele den Parisiske befolkning til giljotinene og bødlene jeg hadde samlet til eksekusjonsrituale på en måne kretsende rundt Saturn. Paris ble en flott by.

- Ricky Muerte

Idioti ville ha det til at vi ikke kunne se mer enn fem meter foran oss.
Arnulf, sjefsdåren, hadde forsnakket oss inn i tåke og glatte bygdeveier.
Han pisset på seg vold og sjalusi, krenkelser, lensmenn og prester og det gjerne i en og samme setning. Det var bare å løpe inn i tåka og komme seg til helvete vekk. For her, her kunne vi ikke være.

Hvordan han hadde klart å holde på ekteskapet i fjorten år var meg uforståelig. Man visste aldri helt hvilket ulende den karen ville kaste deg ut i. Samtidig har idioter den evne av å være uhyrlig beregnelige. Men dette var en slutning forebeholdt normale idioter (det er forskjell på dem, må vite), normale idioter med sjelsevnene mer eller mindre i behold.
Skrullete idioter derimot; helt umulig å forutsi. En idiot kan kun fatte og gjøre idioti, godt avstengt fra resten av handlingsspekteret vi andre trakterer, og det var sikkert dette, tenkte jeg, som er limet i et ekteskap- forutsigbarheten. Og kanskje hvorfor de valgte å holde seg gift i det hele tatt.

- Ricky Muerte

jeg drikker alltid
seks øl før mat
spiser aldri
før spiste jeg
hemningsløst
amerikanisert
junkfood på min hals
kall meg gjerne
fanatisk
jeg burde vært mer
ansvarsbevisst
over for byråkratiet
den fjerde statsmakt
FIB
jeg er ett produkt av
mine egene
tanker
ord
og
handlinger
omrissen av vårt land
en høyhælt damesko
jeg er en høymælt mann
faen til dobbeltmoral
takket være min egen
intelligens
spiser jeg
nå
kun
nøkkelmerket
og
økologisk

- Ove Kikerud